taking a break

Jeg beklager! Jeg trodde jeg skulle klare det men det ser ut til at jeg tok feil. For to dager siden sa jeg at jeg skulle starte på nytt. Dagen etter skjer det. Jeg må gå igjennom det samme igjen. Men denne gangen er det verre, vondere. De som har fulgt meg en stund husker sikkert rundt denne tiden i fjor da jeg hadde kjærlighetssorg. Nå har jeg det samme men denne gangen er den mye sterkere. Jeg hadde aldri trodd at noen jeg har kjent så lite kunne få meg til å føle så mye. En vanlig onsdag i januar skulle bli den lykkeligste dagen i mitt liv og en nydelig dag i mars kunne bli til et sort hull umulig å komme ut av. Ikke vite hvem man skal gå til eller hvor man skal gjøre av seg. Nekter å innse at noe tar slutt. men trenger det å ta slutt? Er alt håp ute eller er dette bare enda et lite hinder på veien? Jeg pleier jo å overtenke ting ganske kraftig noen ganger. Jeg går tross alt rundt og tenker at alle hater meg og at jeg ikke er verdt noe. Kanskje jeg overtenker dette også? Jeg må slutte å tro på ord, jeg må tro på handlinger. Det kan sies en hel del men bare den personen kan bevise at det er sant. Uansett, jeg ligger nå her begravd av tårer og følelser. Noen ord er rett og slett for brutale. Men jeg tror ikke akkurat den setningen er grunnen til at jeg har det så vondt. Det er nok hele tanken på og miste han. Jeg er rett og slett livredd for å miste personen som får meg til å smile mer enn noen andre får til, holder meg så hardt at jeg aldri skulle ønske han slapp taket, ordene som beroliger meg og forteller meg at jeg ikke er alene. "Jeg trenger smilet ditt, de grønne øynene, de varme hendene dine, ordene, de gode klemmene. Jeg trenger deg og jeg vil ha det tilbake til slik det var. Min guardin angel. Så lenge du er her føler jeg meg trygg". 

Jeg har skrudd av mobilen min helt nå, lagt den bort. Da unngår jeg alle meldinger som kan skade meg enda mer. Jeg takler det rett og slett ikke nå. Jeg prøver og få tankene bort på andre ting og si til meg selv at det ikke er over. Selvfølgelig så har jeg ikke sagt ifra til mine nærmeste venner om at mobilen min nå er skrudd av til jeg føler meg litt bedre og at de da ikke får kontakt med meg. Hvis dere leser dette vil jeg at dere skal vite at jeg er ubeskrivelig glad i dere og uten dere i livet mitt ville jeg vært fortapt. Det betyr så mye at dere vil hjelpe meg og bryr dere om meg. Uansett hva kommer jeg alltid til å ha dere i livet mitt. En stor takk til dere lesere som er snille og forståelige. Det gjør dagen min så mye bedre og vite at dere forstår og at jeg ikke er alene. Jeg beklager at den ble sånn. Helt ærlig trodde jeg tristheten var over men den er dessverre ikke det. Hvis dere har noen tip til hvordan jeg kan bli litt mer happy nå så tar jeg mer enn gjerne imot det. Får håpe jeg kommer meg fort tilbake men en ting er sikkert. Jeg skal ikke gjemme meg mer. Nå skal hele verden få se den virkelige meg. Ingenting skal holde meg tilbake. Og jeg gir ikke opp. Ikke engang han. Når jeg virkelig vil noe vinner jeg alltid. Kampen er ikke over før jeg får sagt mitt ord!!!



Husker dette bildet som det skulle vært i går. Min andre dag på frisk treningsstudio. Ikke visste jeg at det stedet skulle bety så mye for meg. Trodde bare det kom til å bli det stedet jeg skulle trene med venninner. Så kom du og snudde livet mitt på hodet. Og jeg er veldig glad for å ha deg i livet mitt uansett hva vi er for hvedandre. Jeg trenger deg!

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Lisa Semb

Lisa Semb

14, Frogn

Hei! jeg heter Lisa, er 14 år og bor i en liten by kalt Drøbak. Jeg har blogget i ca. tre år nå. Jeg blogger om min store lidenskap for musikk og teater, hverdagen min, sminke, innkjøp, outfits og mine tanker om livet. Her får dere følge mitt liv! Jeg vil virkelig komme til toppen med bloggen min så håper du liker bloggen og blir en fast leser <3

Kategorier

Arkiv

hits